THE DAVINCI ECHO

I går satt han nemlig i et utslitt klasserom med maling som skallet av veggene, ledninger som hang ned fra taket og brukket rygg på de velkjente blå plaststolene. På pulten hans var det skriblet ned NO FACE, NO CASE i permanent tusj og store bokstaver. Læreren deres, Kristian, forklarte med overdrevne håndbevegelser og vide øyne hvordan det er nå det gjelder; fremtiden deres dreier seg om årets karakterer alene. Ella hadde rukket opp hånden i lynets hastighet, og hennes store øyne boret seg inn i Kristians når hun fikk ordet. “Karakterene er ikke standpunkt for videregående før i tiende. Uansett, så går det an å ta opp fag om man ønsker det.”

 

“God dag, folkens. Virker mikrofonen?” spurte rådgiveren senere på dagen, og stemmen kimte gjennom gymsalen. “Hva tror du?” svarte Oliver i en spydig tone, så alle innen hørevidde brakk litt sammen i latter. “I dag skal jeg snakke om ungdomskriminalitet og sosiale medier som sist. Dette hadde vi et møte om med deres foreldre og foresatte før sommerferien, og ...” sa hun, men Benjamin sluttet å lytte så snart han fikk øye på politikonstablene rett bortenfor ham. Det får nå være måte på, tenkte han og lente seg tilbake på den ubehagelige benken med et sukk. De samler skolen ofte nå som det er mer hærverk en noensinne. Men det er vel en selvfølge at politikonstabler på skolen til enhver tid ikke ordner det problemet; det gjør bare elevene mer usikre og opphisset.

​

Dagens voksne virker så fra seg når det kommer til ungdommen, hva de bruker tiden sin på, hvor og når. Med halvt åpne øyner satt Benjamin en halvtime senere og observerte hvordan rådgiveren pekte på skjermtidsanalyser på en PowerPoint-presentasjon med glinsende øyner fylt med tårer. Den gjennomsnittlige moderne unge vil bruke nesten 18 år av livet sitt på internett, nemlig. 

Alt betyr så mye og så lite på samme tid, og det fikk Benjamin til å ville ta bussen til bryggen og stupe uti. La vannet sile over ryggen, og være i en annen verden enn den han er vant til. Kvelende, men stille. 

​

Og når han så bryter overflaten igjen kan han være enda visere. Føle seg som gutten han en gang var når han fremdeles hovedsakelig fikk glede av andre ting enn de kunstige pikslene.

​

Bak ham lente Isolde seg frem og la en hånd på skulderen hans, så han våknet fra fantasiene sine. Med knyttede never snudde han seg sakte, og så bak på henne. “Du, hvordan går det med søsteren din?” hvisket hun, og Benjamin så stille på henne før han snudde seg igjen. “Og så kan man jo spørre seg selv; bør dere lære dere Russisk på skolen i stedet for deres vanlige fremmedspråk? Må dere flykte fra Norge om noen år på grunn av klimakrisen, og er det egentlig vits i å studere når kunstig intelligens kan gjøre alt for deg?” spurte rådgiveren nå, og så ut som om hun hadde et fullt sammenbrudd. “Den siste der er fullt mulig”, mumlet Oliver og skubbet borti en kompis. Benjamin smilte litt for seg selv, og så ned før han merket en finger prikke ham på skulderen igjen. Smilet forduftet like fort som han snudde seg for å se på Isolde igjen. “Jeg hørte at hun er sammen med Maxim Ivanov igjen”, hvisket hun, “Er det sant?” 

​

“Ja”, sa Benjamin enkelt, og snudde seg for en siste gang, med de samme glassøynene som hans søster nå har i lenestolen. Benjamin ser stille bort på henne, med sitt lange brune hår. Sannheten er at han aldri kunne svart på Isolde sitt spørsmål, siden han aldri snakker ordentlig med søsteren lenger. 

​

Han og Nina holder sammen i hverdagen, i familiebesøk og diskusjonene som oppstår nå og da som i enhver vanlig familie. Han ser henne med vått hår etter dusjen, venninner på besøk, pysjamas, og i omfavnelsen til Maxim. Men likevel vet han godt at han aldri kan komme nærmere enn som så, uten samtaler eller ordentlig øyekontakt. Hun vil alltid være tre år foran ham i livet, og han vil alltid bli sammenlignet med henne. Senere i livet vil nok disse tre årene som skiller dem ikke bety noe lenger, når de sitter i førtiårene med to kopper kaffe og han endelig kan spørre om hva som skjedde når hun gikk i VG2. Hvordan Maxim var, og historien bak bildene hun legger ut på sosiale medier. Som alle andre har nemlig Nina to personligheter, en i virkeligheten og en på internett. Han kan spørre om hvem forbildene hennes var i ungdomstiden og hvorfor han en gang overhørte bestevennen hennes Vera si noe så tragisk som “Når noen gjør noe fint for meg, blir jeg overveldet av trangen til å dra og la dem være i fred.” 

​

Men Benjamin ser tilbake på TV-skjermen, og lar det vente på samme måte som han venter med å leve før han fullfører videregående. 

Benjamin sier, “Jeg går på rommet, Nina”, og forlater stuen. De vide dongeribuksene lager en svak svitsjelyd. Kroppen velter ned på sengen og øynene klarer så vidt å blunke. Han liker denne mekanismen for å gjøre det hele bedre, la verden forsvinne akkurat som bevisstheten hans. Etter noen timer med den konstante strømmen av videoer og inntrykk og piksler, føler han at tid og sted forsvinner i en endeløs loop. Han kjenner at hjernen råtner, men han tør ikke legge den fra seg. For dopaminet gnistrer i hjernen hans.

Han sveiper, sveiper, pauser, liker og sveiper igjen. Det er et endeløst stoff for å få ham til å slutte å tenke, få ham til å virvle inn i intethetens tomrom. Han vet godt hva han gjør, men han vet også at han bør våkne i morgen. 

​

Han flirer for seg selv over en morsom video som faller over skjermen mot ham, så sveiper han videre. Smilet famler og blir erstattet med det samme tomme uttrykket som før. Sånn går det, helt til han endelig kollapser i en forstyrret søvn. 

​

“En undersøkelse fra Common Sense Media i 2019 fant ut at 68 % av tenåringer tar med seg telefonene sine til sengs og bruker dem rett før de sovner. Fem år senere, i en mer usikker verden etter covid-19, kan man bare se for seg tallene”, hadde rådgiveren sagt med rastløse føtter som banket ned på trematerialet av plast, “For 20 år siden tok det rundt 17 minutter fra ungdommer la seg i sengen til de sovnet. I dag tar det over en time.”  

​

Hun har rett, men som en født i 2009, var hans første syn smarttelefonen hans far holdt for å ringe bestemor. Benjamin bygde ikke opp dette systemet, han ble født inn i de obligatoriske datamaskinene på skolen og TV-ene i busser. Benjamin får ikke lov til å gå hjemmefra uten mobilen trygt i lommen, og han kan ikke huske en gang han har hengt med venner uten internettet som en konstant avbrytelse. Det hans hverdag dreier seg om er så nytt at ingen kan peke på konsekvensene enda.

​

Det er derfor han og klassekamerater smiler spydig når de eldre generasjonene skjefter på dem om hvordan de er avhengige. Med en gang de eldre bryr seg, er det for sent. 

 

​

Kilder som det er henvist til i novellen:

Fakta om at 68 % av tenåringer tok med seg telefonene sine til sengs og brukte dem rett før de sovnet i 2019:

Filucci, Sierra (14.08.19) How are screens affecting my kid's sleep? Commonsensemedia.org. Hentet 29.08.24 fra: https://www.commonsensemedia.org/articles/how-are-screens-affecting-my-kids-sleep

Fakta om at det tok 17 minutter fra ungdommer la seg i sengen til de sovnet for 20 år siden, og det i dag tar over 1 time:

Norman Wehus, Walter (10.09.24) For 20 år siden tok det rundt 17 minutter fra ungdommer la seg i sengen til de sovnet. I dag tar det over 1 time. Forskning.no. Hentet 16.09.24 fra: https://www.forskning.no/partner-sovn-ungdom/for-20-ar-siden-tok-det-rundt-17-minutter-fra-ungdommer-la-seg-i-sengen-til-de-sovnet-i-dag-tar-det-over-1-time/2402956

Fakta om at gjennomsnittlig ungdom vil bruke nesten 18 år av livet sitt på internett:

Ojebuoboh, Ayomide (22.09.20) How Many Years Are We Wasting on Social Media? Medium.com. Hentet 16.09.24 fra:https://medium.com/be-unique/how-many-years-are-we-wasting-on-social-media-4a76f40585bd